NORSK RØKTERHÅNDTVERK

BIFOLK

Apis mellifera er den vitenskapelige betegnelsen på den europeiske honningbia. Arten er naturlig hjemmehørende i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hvor den gjennom tusenvis av år har utviklet seg i tett samspill med skogenes gamle, hule trær. Honningbier lever i store samfunn, vi kaller dem bifolk. I hvert bifolk lever det èn dronning med opptil 60000 døtre og noen få sønner. Gjennom varme perioder fulgte bifolkene skogens utbredelse nordover og etablerte seg naturlig så langt nord som til de sørlige delene av Norge.

Mennesket har holdt honningbier i organiserte nest i flere tusen år. Allerede omkring 2500 f.kr. finnes avbildninger av birøkt i oldtidens Egypt, dengang var leirkuber brukt. I Europa ble bifolk gjennom århundrer holdt i uthulede trestammer, såkalte stubbekuber som de satt på bakken, og senere i flettede halmkuber (skeps). Disse driftsformene preget europeisk birøkt fra middelalderen og helt frem til 1800-tallet, da moderne kuber med bevegelige rammer la grunnlaget for dagens birøkt.

Bifolk omtales av og til som tambier, men betegnelsen er misvisende. Selv om de holdes i kuber, er de ikke domestiserte i samme forstand som våre husdyr. Biene våre svermer årlig (om birøkteren tillater det), dvs de formerer seg på kollektivt plan og deler seg i to. Dersom en slik bisverm finner et egnet hulrom, lever de videre uten menneskelig hjelp. Det er riktignok boligmangel siden moderne skogbruk og landsskapsendring generelt har gjort egnete levesteder i hule trær langt sjeldnere enn tidligere. Likevel antas det at det i dag på verdensbasis finnes mer enn tre ganger så mange viltlevende bifolk som røktede bifolk.

NORsk honning er av høy kvalitet

Norsk røktertradisjon fikk et avgjørende vendepunkt da Den norske biavlsforening, i dag Norges Birøkterlag, ble stiftet i 1884. Organiseringen la grunnlaget for en faglig utvikling der moderne kubedrift, avlsarbeid, sykdomsbekjempelse og kunnskapsutveksling gradvis erstattet eldre og mer tilfeldig birøkt. Gjennom mer enn 140 år har norske birøktere utviklet en tradisjon preget av høy fagkompetanse, sterk organisering og tett samarbeid mellom røktere, forskningsmiljøer og næringen. Resultatet er en birøkt som internasjonalt er kjent for god bihelse og høy honningkvalitet.

Norske birøktere arbeider varsomt gjennom birøkt, høsting og slynging, til siling og tapping på glass. Ingen varme brukes, ei heller tilføres fremmede stoffer. Tvert imot - røkterne søker å bevare honningens opprinnelige kvalitet og smaksprofil. Slik bevares også honningens naturlige bioaktive stoffer. All norsk honning er derfor av høy kvalitet.

HØSTING AV OVERSKUDD

Honningbier er evolusjonært tilpasset å lagre store energireserver i form av honning. De samler nektar så lenge blomstringen tillater det, uten å kunne forutsi hvor mye som vil kreves for å overleve vinteren og trekkfattige perioder. I år med gode trekkforhold oppstår derfor ofte et betydelig honningoverskudd.

Norske røktere har først og fremst fokus på å opprettholde sterke, friske og velfungerende bifolk - og ikke maksimalt honningutbytte. Men så er det slik at når bienes helse er god, vil , et høyt honningutbytte som en naturlig konsekvens.